Hvorfor kjøre en lastebil? Det er en livskraft og en kjærlighet til frihet.
Dette er en egenmelding fra flere sjåfører om temaet: "hvorfor jeg kjører".
– Mange spurte meg en gang: Hvorfor velger jeg å kjøre lastebil? For et slikt problem var jeg målløs en stund. Jeg har spurt meg selv utallige ganger, hvorfor skal jeg velge å kjøre lastebil? Er det virkelig skjebnen? Etter å ha spurt meg selv mange ganger, fikk jeg svaret, fordi jeg liker følelsen av å være fri, men også en slags hjelpeløshet.

Historie 1: 48-år gammel, erfaren lastebilsjåfør, Mr. Zhang: Han arver farens virksomhet og legger ut på transportveien.
Han sa til oss: faren min var lastebilsjåfør. På 1970-tallet kjøpte han en lastebil med familien, og siden har han levd et lykkelig liv uten press. På den tiden, når folk lette etter faren min for å laste varene, måtte de ha med gaver på døren, og når varene kom, fikk faren min servert god vin, mat og sigaretter. Loss aldri varene selv.

Faren min kom også sammen med moren min fordi han hadde en lastebil. På den tiden hadde lastebilsjåfører, spesielt de som eide sine egne lastebiler, ingen bekymringer om å gifte seg. Mange år senere hørte jeg faren min skryte av ham - matchmakeren er i ferd med å slåss, fordi han fryktet at en god mann som min far vil bli tatt av andre jenter.
Så vidt jeg kan huske lekte jeg på lastebilhytta til far. Under hans innflytelse begynte jeg å elske lastebiler siden jeg var barn. Når andre gutter drømte om å bli vitenskapsmann eller lege, var drømmen min å bli lastebilsjåfør, lastebilsjåfør som faren min, og bli respektert uansett hvor han går. Faren min var enig i ideen min om å være sjåfør. Tross alt hadde sjåførene et godt liv den gang.

På grunn av denne ideen sluttet jeg å lese da jeg var tenåring, og begynte å overta rattet til min far og starte min egen lastebilkarriere. Men jeg hadde aldri forventet at da jeg var lastebilsjåfør, skjønte jeg at tidene har endret seg. Lastebilsjåfører er ikke lenger det edle yrket der folk blir servert overalt, men som et muldyr med flere jobber. Ikke bare må kunne kjøre, men også være portør.

Men hvis jeg vil endre karrieren min, er det for sent. Jeg vil ikke kunne komme meg ut av lastebilsjåførbransjen i hele mitt liv. For å si det stygt, jeg ser ikke ut til å kunne gjøre noe annet enn å vite hvordan jeg skal kjøre. Siden jeg fikk barn har jeg sagt til meg selv og familien min at barnet mitt ikke må være lastebilsjåfør i fremtiden. Men sønnen min ser ut til å være vant til lyden av en lastebil i mors mage, og har likt å leke i bilen siden han var barn.

Historie 2: Middelaldrende lastebilsjåfør Mr.Li: Jeg lærte å kjøre fordi jeg ikke vil være en arbeider
I motsetning til en 40-50-år gammel sjåfør, kjørte jeg fordi jeg ikke ville ut på jobb, men jeg ønsket å være nærmere hjemmet, så jeg valgte å kjøre. Etter endt utdanning fra ungdomsskolen dro alle vennene mine fra den samme landsbyen til Guangdong Electronics Factory for å skru skruer. Hvert år kom jeg tilbake og snakket alltid sub-standard kantonesisk. Jeg liker ikke denne typen liv. Jeg er for langt hjemmefra.

Det ser imidlertid ut til at det ikke finnes noen passende jobb hjemme. Det er en slektning av familien min som er sjåfør og tjener mye penger hver måned, og det er i nærheten av hjemmet. Foreldrene mine ba meg lære å kjøre bil med slektningene mine. Som pårørende tørket jeg ikke lastebilen på en måned som alle andre. Så lenge det er tomlasting og veien er litt bredere kan jeg kjøre en stund, og det er det. Etter å ha studert i nesten et år, forstår jeg det fullt ut. Siden jeg ikke nådde alderen for å være kvalifisert til å ha lisens da, kunne jeg bare drive den stille. Men etter to år består jeg førerkortprøven, i tillegg til sertifikatet jeg nettopp hadde forfremmet for to år siden.
Jeg kjørte ikke langdistansebuss etter at jeg oppgraderte førerkortet. Jeg kjøpte et traktorhode, i samarbeid med en venn, hovedsakelig for transport av grus, sement og kull innen noen få hundre kilometer. Disse oppgavene er hovedsakelig i nærheten av hjemmet mitt. Når jeg ikke har det travelt, kan jeg gå hjem hver dag, og når jeg har det travelt, kan jeg gå hjem en gang annenhver eller tredje dag.

Historie 3: Ung lastebilsjåfør Mr. Yang som nettopp kom inn i bransjen: Jeg liker et fritt liv og driver min egen lille bedrift.
Jeg velger å kjøre helt fordi jeg liker å leve et fritt liv. Å gå på jobb er som en fugl som blir låst inne i et bur. Selv om jeg ikke trenger å bekymre meg for å spise og drikke hver dag, kan jeg bevege meg mye. Litt uforsiktighet hver dag vil gjøre sjefen ulykkelig, og vil få kjeft hvis jeg ikke gjør det bra i jobben min, så jeg liker ikke denne typen liv, jeg vil være min egen sjef.

Etter å ha tenkt meg om er det kun lastebilbransjen som har den laveste terskelen, så jeg kjøpte en lett lastebil. Da jeg først begynte å lete etter varer på plattformen, fant jeg ut at min månedlige inntekt ikke var høy. Senere startet jeg en liten bedrift for meg selv: Jeg begynte å levere de daglige behovene til gatene og smugene hver dag med små møbler og frukt, og dro ofte til landsbygda i hjembyen min.
På denne måten kan jeg tjene dusinvis av dollar hver dag, og livet mitt er relativt fritt. Jeg kan gå hvor jeg vil hver dag, og jeg har ikke den slags tilbakeholdenhet å gå på jobb. Hvis jeg føler meg for trøtt, kan jeg gå tidlig hjem, eller ta en dag hjemme, fiske med venner, eller bare sove hjemme en dag.

Men nå som markedet har endret seg, har komponentene i drømmer blitt komprimert i det uendelige, og poesi og avstanden vil forbli i drømmen.






