Selvgående vs slept bjelketransporter

En tilhengervogn er en tilhenger, og dens oppgave er å få bjelken til å oppføre seg som en tilhenger. Bjelken sitter på vugger satt på punktene den er designet for å hvile på, og dollyen er bygget etter bestilling rundt dragerens størrelse og vekt, slik at støtteoppsettet matcher bjelken. Traktoren kobles til fronten av dollyen gjennom en avtakbar slepehals, traktoren trekker, og dollyen følger etter. Styringen er der ingeniøren bor: bakakslene styrer med hydraulisk sylinder, slik at halen på en veldig lang last følger traktoren gjennom en sving i stedet for å kutte hjørnet eller svinge bredt. På den fireakslede modellen som er oppført på nettstedet, når styrevinkelen 25 grader, og operatøren kjører styringen fra en fjernkontroll mens han går utenfor tilhengeren, hvor klaringene faktisk kan sees.

Den slepede dollyen fortjener sitt opphold på veien. Den kjører i normal veihastighet bak en traktor, den trenger ingen egen kraftenhet, og den kan kobles til en hvilken som helst passende traktor i flåten, slik at én dolly kan betjene mange traktorer og én traktor kan betjene mange tilhengere. Avveiningen er å snu rom. En lang bjelke på en dolly trenger plass til å svinge, og en plassinngang som er for stram for husken er et sted dollyen ikke kan gå inn på. Derfor har dragerduker blitt standardsvaret for bruarbeid på åpne veier, og hvorfor det første spørsmålet en kjøper ikke bør stille handler om tilhengeren i det hele tatt: Det handler om ruten og inngangene i begge ender.

En selvgående modulær transportør bærer sin egen kraft. En dieselkraftpakke driver et hydraulisk system, og hver aksellinje har sin egen fjæring, styring og drivkraft, slik at maskinen beveger seg selv uten traktor og styrer hvert hjul uavhengig. Resultatet er en maskin som kan tre ting ingen traktor og tilhenger kan. Den kan bevege seg sidelengs i krabbemodus, og skyve en bjelke over en hage uten å snu lasten i det hele tatt. Den kan rotere på plass i karusellmodus, og snu en lang stråle inne i et område som knapt er bredere enn selve strålen. Og den kan heve og senke plattformen på hydraulisk fjæring, løfte en bjelke fra støttene eller senke den ned på en brygge med en fjernkontroll i operatørens hånd.

Den 300–400T selvgående modulære transportøren som er oppført på nettstedet, viser hvordan det ser ut i en ekte maskin. Den kommer i tre-, fire- og seksakslede konfigurasjoner, med plattformlengder på 4800, 6400 og 9600 mm og en bredde på 2990 mm. Plattformen sitter så lavt som 980 mm, løfter 600 mm, og den hydrauliske fjæringen kjører 300 mm opp og ned på hver side. Maksimal styrevinkel når 230 grader, lastet hastighet går fra null til fem kilometer i timen, og en 330 kW motor driver hele enheten. Moduler kan skjøtes ende mot ende eller side ved side, og for brodragere kan de fremre og bakre modulene deles fra hverandre og bare kobles sammen med selve bjelken, slik at drageren blir bindeleddet mellom de to halvdelene av maskinen.

Den bredere familien bak den maskinen er den hydrauliske modultilhengeren, bygget av utskiftbare aksellinjemoduler som kan kombineres for å matche lasten. Den selvgående versjonen er toppen av den familien: den legger til kraftpakken og drivkraften, og med dem muligheten til å bevege seg uten traktor. Den evnen er det kjøperen betaler for, og det er også det kjøperen må vedlikeholde, fordi en kraftpakke, et hydraulisk drev på hver aksellinje og et fjernkontrollsystem er mer å passe på enn en tilhenger med styresylinder og et sett med bremser.

Ta én ferdigstøpt bjelke og to forskjellige dager, og valget gjør seg selv. Den første dagen skal bjelken reise fra et støpegård til en broplass førti kilometer unna på offentlig vei. Ruten er rett, inngangen til stedet er bred, og jobben er å komme dit trygt og i rute. Det er en slept dolly's day. Traktoren trekker, styrmannen fører halen gjennom svingene, tillatelsene ordnes før avgang, og bjelken kommer på en tilhenger som koster en brøkdel av en selvgående maskin å kjøpe og beholde. Mannskapet er lite, drivstoffet er traktorens, og det eneste spesialutstyret på jobben er selve dollyen.

Den andre dagen må den samme bjelken bevege seg inne på en trafikkert plass, eller settes ned på brygger der kranen bare kan nå deler av spennet. Traktoren kan ikke snu, veien er for smal for en huske, og bjelken må havne innenfor centimeter fra sluttposisjonen. Det er en selvgående maskins dag. Operatøren går ved siden av den med en fjernkontroll, maskinen glir sidelengs på plass, roterer på plass og senker bjelken ned på lagrene uten kran. Ingen traktor er nødvendig, ingen snusirkel er nødvendig, og presisjonen er innebygd i maskinen i stedet for i førerens dyktighet.

Kostnadsstrukturen følger samme splittelse. En slepvogn koster mindre å kjøpe og mindre å vedlikeholde, og driftskostnaden er traktoren, drivstoffet, tillatelsene og mannskapet. En selvgående transportør koster mer å kjøpe og mer å vedlikeholde, trenger operatører som er opplært i hydraulikk- og fjernsystemer, og kjører en dieselmotor for seg selv – men den trenger ingen traktor, ingen snurom og ingen andre maskin for å fullføre plasseringen. Ingen av prisene er hemmelige, og denne veiledningen gir ingen tall, fordi et tilbud avhenger av akseltall, konfigurasjon og landet det sendes til. Det en kjøper kan gjøre er å sammenligne kostnadsformene:tauvognen er billig å eie og dyr å plassere, den selvgående maskinen er dyr å eie og billig å plassere, og jobben som trenger posisjonering vil betale for den dyre maskinen mange ganger.

For last som er tung, men kort - en gravemaskin, en transformator, en maskin som ikke trenger en bjelkes støttepunkter - er svaret ofte ingen av maskinene. En 120-tonns avtakbar lavlasthenger er det vanlige valget for den type last, og den er billigere enn begge deler, fordi en kort last ikke trenger bjelketransporters styring eller en selvgående maskins presisjon. Bjelketransportøren eksisterer for lange, stive laster, og en kjøper som prøver å spare penger ved å sette en bjelke på en lavseng vil lære forskjellen i det første trange hjørnet.